mandag 11. desember 2017

Min adventshistorie, del 12




12
Jona dro i lua, for nok en gang var den for stor til han. Alt han gjorde feil reagerte den dumme lua på. Men han kom seg usynlig inn i huset og der var det liv. Vesla sang med til musikken av full hals. Kattungen Hektor trampet takten under bordet og Erle strevde med finne fram kopper og en kjele. Hun skulle koke kakao til dem, men ropte til da hun åpnet kjøleskapet for å hente melk. Jona rygget forskremt ut igjen og løp nedover mot gården. Han hadde jo glemt hva han hadde gjort der inne den dagen han gjorde nissestreker. Som han skammet seg. Han kjente hvordan lua strammet om ørene igjen, og stoppet da Kong Vinter sto foran han.
«Her var det mildvær ser jeg! Ikke mye snø å måke for deg nå, men du må da strø min gode mann. Til og med jeg fikk problemer av å gå i denne bakken! Jeg ser lua di passer bedre og bedre! Men hva er det jeg hører om at du er misunnelig på menneskene her? Hadde det ikke vært for dem, så hadde det blitt en stusselig jul for mange. Vi trenger hverandre skjønner du. Tenk så fine tanker Erle har. Hun har ingen slektninger selv, men hun gleder kanskje flere til jul enn mange andre. Ingen vil si at de ikke har råd til julegaver og ikke alle får ting dumpende ned fra en julenisse. Om det er en hjelpenisse fra menneskene, eller oss, spiller ingen rolle. Sammen klarer vi å glede flere. Husk det. Hvor har du gjort av oppgavesekken din forresten?»
Jona så ned og sparket litt med foten i den kramme snøen. «Jeg klipte hull i den og satte den på den skadede katten. Han hadde ikke pels igjen etter å ha vært med i en brann, så han trengte den bedre enn meg.»
Kong Vinter klappet han på hodet. «Du verden, du har begynt å tenke kloke tanker. Flott gjort. Gjør du like god jobb med resten av oppdraget, skal du se det blir mye grøt på deg på julaften og at lua passer hver dag. Lykke til!» Så var han borte. Jona sukket tungt. Det var visst bare å fortsette. Grøt ville han jo ha på julekvelden og kunne den lua bli passende, så ville han bli glad.
Vesla slapp det hun holdt på med og stirret storøyd inn i kjøleskapet sammen med Erle. Der på nederste hylle lå det en rad med ved? På hylla lenger opp, lå det to tomater som lignet mus. Ørene var halve druer som var festet med tannpirkere, øynene og nesen var nellikspikere. Halene var kokt pasta. På øverste hylla var tre gule epler satt opp på hverandre så de lignet en snømann. Men det rareste var da de helt opp melk i kjelen. Melken var rosa! Vesla fant en skje og smakte. «Det smaker jordbær?» Så lo de begge to. De kokte opp melken og drysset litt reven sjokolade over den. Til slutt la Erle forsiktig et pepperkakehjerte på toppen. Hjertet fløt så fint rundt før det smelte ned i melken. Det smakte nytt og annerledes, men de ble enige om at dette skulle de drikke flere ganger før jul! «Du er Erle Perle du og dette er nissemelk. Ikke sant? Pepperkaken ble liksom som små klumper i melken, men det var godt.» Hun rørte litt til og snart smakte melken litt krydder også.
Etterpå la de gavene med i esker så alt var klart til den dagen noen kunne kjøre det ned i bygda. Da husket Vesla på kurven hun hadde hatt med. «Vi har laget masse julepynt til deg. Se her da!» Hun helte innholdet ut over gulvet og viste stolt fram lenker, kurver og kongler. I det samme banket det på døra og inn kom Harald. Han bukket til dem begge og satte seg ned for å studere all pynten han også.
«Så fint Erle. Da mangler du bare et juletre da? Kan vi hente det sammen en dag kanskje? Jeg kan ta hesten med, så kan du slippe å gå den lange veien inn til juletrefeltet.» Vesla hoppet av glede. «Jeg også, jeg også. Om jeg får sitte på hesten med henne blir jeg prinsesse og hun kan være dronning. Du kan være konge da eller? Jeg skal lage kroner til oss! Ha det!» Som en vind var hun ute av døra og på vei hjem igjen. De to andre ble stående å smile til hverandre. Harald ryddet opp all pynten og spurte om Erle ville være med å gå en tur. Han hadde noe han ville vise henne, sa han.
Fortsetter….

Min adventshistorie, del 11



11
Dagen etter skinte sola fra skyfri himmel og det dryppet av takene. Snømannen hadde falt overende og fuglene kvitret som om det var vår. Erle åpnet døra etter at Vesla hadde strevd seg opp bakken. Hun hadde en diger kurv i armene og var skikkelig hemmelighetsfull der hun sto. Det ble et strev med å få av støvlettene, men hun ville ikke ha hjelp. Erle ga henne en klem og gikk foran inn i kjøkkenet. «Så kom kakelinna da Vesla! Er det ikke typisk. Ja, ja, jeg baker ikke stort, så min skyld er det ikke!» Vesla sto der og undret seg. Hun ante ikke hva en kakelinne var, og hun krevde en forklaring. Erle sa at når alle i nabolaget bakte kaker, så ble det så varmt at snøen smeltet omkring dem. Vesla måpte og var raskt på med støvlettene igjen. «Jeg må stoppe mamma. Hun skulle bake masse i dag og da forsvinner jo all snøen her også. Men hun ble stanset av Erle som forklarte at gjort er gjort og været kunne man likevel ikke gjøre noe med. «Det er bare noe vi sier da vennen. La mamma bake du, så kanskje vi får smake. Så fint du kom jeg trenger hjelp her. Bli med meg, så skal jeg vise deg noe.»
De to gikk inn i stua og på bordet lå det en diger haug med julegaver. Vesla klappet i hendene og sang av glede. «Er de til meg? Så mange pakker har jeg aldri sett. Men det er jo ikke merkelapper på jo? Hvem skal ha dette da? Det må jo være merkelapper på!»


«Nettopp, men med den hånden min går det jo ikke. Kanskje du kan hjelpe meg å skrive litt. Jeg har forsøkt og det var så slitsomt. Men gavene er ikke til deg. Jeg har ingen slektninger vet du, så jeg kjøper gaver til de som har det som meg nesten. Da får de i hvert fall en gave hver på julekvelden.» Noe skal leveres til Barnas Hus, noe til Frelsesarmeen og noe skal legges under juletreet nede på hotellet. De deler ut gaver til både barn og voksne. Jeg elsker å gjøre dette, men i år ble det jammen vanskelig med den skrivingen.»
Vesla stavet og strevde seg gjennom kort etter kort. Først synes hun at Erle var helt rar. Noen pakker skulle det stå bare alderen på og god jul, noen skulle det stå voksen mann på og andre til en leseglad unge. Hun skrev og hun skrev og følte at det gikk lettere. Erle skrev noen hun også. Pakkene var sortert i hauger og det tok tid før de var ferdige. «Nå har jeg et problem til Vesla!» sa Erle. «Jeg greier ikke å kjøre den gamle bilen min. Det er så hardt å gire at jeg begynte faktisk å gråte da jeg forsøkte. Kan su spørre mamma eller pappa om de kan kjøre dette av sted for meg en dag før jul?» Vesla nikket og smilte. «Tenk at vi er julenisser da. Dette blir gøy!» 

Utenfor vinduet sto Jona og tårene trillet. Nå var det visst slutt. Menneskene delte ut gavene selv. Han kunne like godt reise hjem til Vinterland igjen. Han måtte finne katten som hadde sekken hans som genser, for nå ville han levere tilbake oppdraget og dra hjem. Men først fikk han snike seg inn på kjøkkenet og hente den heklenålen.
Fortsetter…

søndag 10. desember 2017

Min adventshistorie, del 10




10
Hogge ved var det de skulle gjøre. Bestefar fortalte at Erle hadde skadet armen, så nå trengte hun hjelp. Svetten silte snart av Jona etter som han svingte øksa i flere timer. Den store lua gled stadig ned i øynene på han. Til slutt ble han så irritert at han slenge hele lua i veggen. Bestefar stoppet opp med huggingen sin og lo. «Sånn går det når man ikke er voksen nok til storlue. Du klarer nok å fylle den ettersom du vokser til. Lua tilpasser seg deg den vet du. I går kveld var du jo liten igjen sammen med Vesla. Tror du ikke jeg så dere? Nå har du krøpet litt. Men bare vent til du får unna litt voksenarbeid, så kommer lua til å passe deg perfekt igjen. Hugg på!»
Erle hadde virkelig vondt i armen. Hele kroppen verket etter fallet ned trappa. Da det banket på døra jamret hun seg over å reise seg for å åpne. Der sto den grå mannen igjen.

Harald kremtet lett. «Kan jeg få komme inn en liten tur? Du blir kald av å stå ute her i gangen uten jakke. Jeg ville bare så gjerne se hvordan armen din var i dag. Jeg er fetteren til Kai og jeg vet du heter Erle. Kanskje du trenger hjelp med noe? Det er jo ikke lett hverken å smøre brødskiver eller koke mat med en ødelagt høyrearm.»
Ikke lenge etter hadde Harald saumfart kjøleskapet hennes, laget en omelett av alle restene, kokt kaffe og dekket på bordet. Han var jo kjent i skapene fra før sa han. Om han fikk lov, hjalp han henne gjerne. Lysene i vinduet ble tent før han skjenket kaffe til henne først, og så til seg selv. Erle måtte snu seg vekk imellom for hun følte at hun stirret han inn i øynene hele tiden. Fiolblå var de, vakkert fiolblå.
Han tok forsiktig den friske hånden hennes i sin og snakket godmodig til henne. «Om du lar meg få lov, så kan jeg hjelpe deg med julematen vet du. Du skal vel ha gjester som alle andre?» Så trakk han fort hånden til seg og sa unnskyld. «Hva tenker jeg på? Du har kanskje en kjæreste? Jeg synes bare du var så interessant at jeg helt glemte å oppføre meg.»
Erle lo og ristet på hodet. «Nei, det har vært få kjærester de siste årene. I tenårene hadde jeg en jeg var veldig glad i, men han mistet jeg kontakten med for mange år siden. Koselig om du vil hjelpe meg. Tusen takk!» De spiste videre i ro, men stillheten som fulgte var god. Stadig tittet Erle opp og Harald smilte varmt til henne hver gang.
Jona studerte de to der ved kjøkkenbordet. Var det sånn man skulle gjøre det. Lage mat til damene? Han fikk nok ta seg tid her i huset, for han kunne ikke koke poteter en gang. Så fint det skulle bli å lære noe nytt!

Den haleløse katten gikk irritert ned mot gården. Den damen der oppe i det andre huset var skummel. Noe rart var det med henne, men han husket ikke hva det var. Han hutret litt i kulda og snek seg inn på låven. Brått ble han feid overende av en hannkatt. De rullet rundt på låvegulvet og like fort som det startet var slåsskampen over.
Jona holdt katten som hadde angrepet i et hardt grep i nakken. «Er det sånn du oppfører deg når jeg ikke ser deg? Er ikke du gårdskatten her da? Vi tar vare på våre og ser du ikke at denne katten er skadet nok fra før. Si unnskyld!» Katten vred seg som en mark og freste. «Slipp meg, din fjøsnisse. Her bestemmer jeg!!!!!» Han ble raskt båret ut av låven og Jona lukket døra forsvarlig fra innsiden. Så undersøkte han den andre katten som lå besvimt igjen. «Du er ikke mye frisk. Fy for en floket pels du har. Men underhuden ser fin ut, så det gror nok ut igjen. Du må da fryse noe veldig nå som det er så kaldt?» Han tok opp sekken sin. Halsbåndet til katten var rent og fint nå. Han hadde pusset på det i mange timer. Klokka klang og spennen til å feste med var ren. Forsiktig satte han det rundt halsen på katten som begynte å våkne til liv. Den andre svarte tingesten la han ned i lomma si. Han fant fram slirekniven sin og kuttet hull i sekken til fire ben og en halestump.

Brått hadde det blitt et brukbart klesplagg til katten. Sekken var foret med fint strikket ull, så den ville varme katten godt. De gikk ut sammen ut og mot hovedhuset. De andre kattene lo i natten og mjauet oppgitt over den påkledde katten. Jona hyttet med neven og forklarte dem hvorfor. Da ble det stille og kattene bøyde hodet og skammet seg. Hektor kom fram og viftet med værhårene. «Vi burde kanskje spurt hvorfor i stedet for å le av han. Kan vi være venner alle sammen tro?» Et hylekor satte i gang for alle var enige. Vesla tittet ut av vinduet og forklarte de der inne at nå måtte hun smøre mer mat til de som var sultne. Hun fylte katteskålen til randen med rester av kjøttkaker, poteter og saus og ved siden av la hun noen brødbiter. Kattene spiste som om det var fest og etterpå gikk de i samlet tropp til låven for å sove litt.

Jona sto igjen ved vinduet og så på de som holdt på inne i kjøkkenet. Kongler ble malt hvite og strødd glitter på, de flettet kurver av farget papir, lagde lenker og knyttet røde sløyfer. Så pakket de alt ned i en kurv og Jona lurte på hva de skulle?

Fortsetter…